De statene som er en del av det internasjonale samfunnet, kan grovt sett deles inn i to hovedtyper. På den ene siden har vi stater som ønsker å utvide det internasjonale samarbeidet. Disse har som hovedtanke at verden blir et bedre sted om alle land samarbeider, og de har også en tro på at internasjonalt samarbeid faktisk fungerer. På den andre siden finnes det stater som har mindre tro på internasjonalt samarbeid. Disse landene hevder at et lands politikere først og fremst har ansvar for sine egne innbyggere og ikke andre. De har gjerne også liten tro på at internasjonale avtaler fungerer. Det er fordi de ofte tar for gitt at også andre lands politikere først og fremst tenker på sine egne innbyggere. Internasjonale avtaler blir med dette utgangspunktet derfor et middel til å sikre seg og sine og ikke til å forbedre fellesskapet. Oppsummert vil derfor et land enten ha et internasjonalt eller et nasjonalt fokus. Nå kan dette gjerne forandre seg etter hvert som et lands politikere byttes ut. Den lange trenden er at graden av internasjonalt samarbeid gradvis økes, men på samme tid møter denne økningen mer og mer motstand av både politikere og velgere som mener det har gått for langt.