Kapittel 16: Barndommen – den første sosialiseringen
En god barndom er viktig for å få en god start på livet. Som barn lærer en å de grunnleggende reglene hvor hvordan en skal oppføre seg – det er dette som kalles primærsosialisering. Mesteparten av dette skjer i regi av familien, gjerne kjernefamilien. Nå er dette i stadig endring og det norske samfunnet har større og større deler av dette ansvaret blitt overført til samfunnet. Først og fremst til barnehage og skole. Vi snakker om at det har skjedd en funksjonstapping av familien, den har rett og slett blitt mindre viktig enn den var før.
Samfunnet er også der som en trygghet når familien ikke er i stand til å gi barna en god oppvekst. Manglende omsorg, vold og overgrep i barndommen kan være svære ødeleggende og prege barnet gjennom ungdomstiden og videre i livet.
Selv om barn i Norge har mange rettigheter til en god oppvekst, kan det likevel være ulike grader av hvordan barndommen blir for barn. De fleste foreldre gjør så godt de kan, og tenker på hva som er det beste for barnet. Det er også i statens interesse at barn får en så god barndom som mulig, slik at de vokser opp til å bli gode medborgere i samfunnet. Barndommen er en viktig del av hvordan vi utvikler oss som mennesker, og er selve grunnmuren for livet senere. De kunnskapene, ferdighetene og den indre styrken et barn har fått med seg fra barndommen, vil være med å påvirke hvordan det vil oppleve og mestre ungdomstiden sin.
