Det norske demokratiet har endret seg mye siden begynnelsen i 1814. Et grunnleggende prinsipp da var maktfordelingsprinsippet. Her fordeles makten i landet mellom den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. I Norge er det stortinget, regjeringen og domstolene som deler makten mellom seg. Grunnloven fungerer som s en ekstra beskyttelse mot statlig maktmisbruk og setter grenser for både den lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Stortingets tre ansvarsområder er den lovgivende makten, den bevilgende makten og den kontrollerende makten. Avgjørelser som tas av Stortinget må gjøres med et simpelt flertall som betyr at 85 av de 169 representantene må være enige om å vedta en ny lov, bestemme statsbudsjettet eller danne regjering. Representantene på Stortinget blir delt inn i komiteer hvor målet er at det skal sitte representanter fra alle partiene, og svært mye av det politiske arbeidet utføres her.
Regjeringen er den utøvende makten i Norge som betyr at det er regjeringen som utfører det Stortinget har bestemt. Det er i regjeringen det er muligheter for makt og innflytelse som gjør at det er et mål for politikere og politiske partier å få regjeringsmakt. Regjeringen er organisert med statsrådet som styrer over hvert sitt departement med ansvar for et område av politikken. Hvert departement har sine egne ansatte og sitt budsjett for å utføre regjeringens politikk.
Parlamentarismen vokste frem etter en langvarig konflikt mellom den lovgivende makten i Stortinget og den utøvende makten som da var en regjeringen ledet av den svenske kongen som satt i Stockholm. Resultatet av denne konflikten var at den lovgivende makt styrket seg på bekostning av den utøvende. Parlamentarisme er derfor et system hvor regjeringen bare kan styre hvis den har flertall i Stortinget bak seg.
Norge er et monarki, og formelt sett er det en konge, eller en dronning, som er landets statsoverhode. Etter parlamentarismen ble innført i 1884, har kongens formelle posisjon gått fra å være leder av den utøvende makten til å nesten bare være et symbol.
Domstolens oppgave er å tolke de lovene som Stortinget har vedtatt, og å dømme etter de samme lovene. Uavhengige og frie domstoler er en viktig del av den norske rettsstaten og er på plass for å beskytte rettssikkerheten til alle medlemmer av samfunnet. Rettsordningen i Norge er bygd på verdiene om frihet, menneskeverd og likhet.
Sametinget ble etablert i 1987 og er et rådgivende organ for Stortinget. Sametinget har som oppgave å holde ved like samisk kultur, språk og historie. I tillegg representerer Sametinget samer som gruppe i viktige prinsipielle spørsmål. Sametinget har av den grunn en viktig rolle som et tillegg til andre politiske institusjoner.
Valgsystemet i Norge sier noe om hvordan mandatfordelingen på Stortinget blir, og hvem som kan få dannet regjering. Det er tre trekk ved valgsystemet som er med på å påvirke mandatet; en stemme i noen deler av landet teller mer enn andre, sperregrensen og utjevningsmandater.
For å stemme ved stortingsvalget må en være 18 år og være norsk statsborger. Ved kommunevalg og fylkesvalg må en i tillegg til å være 18 år, ha bodd i kommunen eller fylket i minst 3 år. Dette medfører at en ikke må ha norsk statsborgerskap for å påvirke lokalpolitikken. For å delta i Sametinget må en være registrert i sametallet og være 18 år.