Kapittel 10: Økonomi, velferd og politisk uenighet
Den norske økonomien omtales gjerne som en blandingsøkonomi. Det betyr at den norske staten prøver å balansere ønsket om å styre deler av økonomien og at andre deler i større grad styres av markedet, det vil si uten at staten i noen særlig grad griper inn. På noen områder av samfunnet, er det derfor ganske stor grad av statlig styring. Et eksempel er jordbrukspolitikken, hvor staten ved hjelp av landbrukssubsidier, kvoter og tollvern sørger for å holde prisen på landbruksprodukter på et nivå som norske bønder kan leve av.
På andre områder, slik som priser på boliger, biler og forbruksprodukter, blander staten seg i liten grad inn og lar heller tilbud og etterspørsel bestemme hva en vare eller tjeneste skal koste. Denne blandingen av marked og statlig styring blir ofte omtalt som den norske eller den nordiske modellen. Det er fordi denne måten å organisere økonomien på er annerledes enn hvordan det gjøres i de fleste andre land.
En stor utgiftspost i den norske økonomien er velferdsstaten. Den sikrer trygghet for enkeltmennesket gjennom hele livet, men det er en utfordring å bli enige om hvordan vi skal organisere velferdsstaten. Den finansieres hovedsakelig av skatter og avgifter, men også gjennom overføringer fra oljefondet.
Hva vi skal, eller ikke skal, bruke penger på i et samfunn og hvilke skatter og avgifter vi skal bruke til for å finansiere det er kanskje det viktigste spørsmålet i et demokrati. Derfor er også en god og trygg debatt om denne type saker en viktig del av demokratiet. Vi har derfor alle et ansvar for å sikre denne gode debatten på tross av forskjellige utgangspunkt og politisk uenighet.
